Jeg vet hvordan det er å bære på noe man ikke tror man noen gang kommer til å si høyt.

Hvordan skam kan få oss til å skjule det vondeste vi bærer på — det vi aller mest trenger støtte i.

For få år siden var jeg sikker på at jeg aldri kom til å fortelle familien min om voldtekten.

I dag har jeg vært med på å bidra til at Norge fikk en samtykkelov, ved å bruke stemmen min og fortelle historien min åpent.

Hva jeg har lært

For å bearbeide det jeg hadde vært gjennom, måtte jeg jobbe meg gjennom skammen — spesielt skammen knyttet til det å være et “voldtektsoffer“.

Gjennom det fikk jeg en dypere forståelse av hvordan skam påvirker oss og hvordan den holder oss tilbake.

Jeg forsto etter hvert hvor stor betydning empati har. At det å bli møtt med forståelse kan være en motkraft til skam, og at det ofte begynner med å våge å dele det man skammer seg over med noen man stoler på.

Etter hvert forsto jeg at det ikke var noe galt med meg. Jeg kunne gå fra at historien min eide meg, til å eie historien min.

Det åpnet også for at jeg kunne bruke historien min til noe mer — til å kjempe for at voldtekter der man fryser til, slik jeg gjorde, skal anerkjennes som voldtekt i straffeloven.

I dag

Jeg er lege, og det har gitt meg et særlig blikk for hvordan kroppen og hjernen reagerer i møte med det vi har vært gjennom. Samtidig har mine egne erfaringer gjort at dette ikke bare er et fagfelt for meg, men noe jeg selv har vært gjennom.

I dag bruker jeg erfaringene mine til å formidle kunnskap og skape forståelse rundt temaer som skam, seksuelle overgrep, frysreaksjonen og voldtektsmyter.

Jeg ønsker å gi språk til det mange står i, og bidra til at flere kan bevege seg fra skam til forståelse og frihet, både for seg selv og andre.

Men arbeidet mitt handler ikke bare om kunnskap og forståelse, det handler også om noe mer.

Fra skam til frihet

Jeg har kjent på hvordan livet blir mer alvorlig når man opplever traumer eller tøffe situasjoner.

I slike situasjoner er det ekstra viktig å holde fast i det som gir liv — gleden, lettheten og latteren.

For meg handler ikke veien fra skam til frihet bare om å forstå eller bearbeide det som har skjedd. Det handler også om å finne tilbake til seg selv og livsgleden. Til den man er innerst inne. Til det som gjør at livet ikke bare går videre, men kjennes godt å leve.

Jeg ønsker å formidle nettopp dette:
At det er mulig å kjenne på styrke, glede og håp, også etter det vonde man har vært gjennom. Ikke bare overleve — men leve.